Om dikteren
Dikteren som diktet sitt eget liv
Georges Forrestier var en dikter — i dobbel forstand. Han skrev vers. Og han diktet sin egen biografi.
Bak navnet skjulte seg den tyske filologen og forlagsredaktøren Karl Emerich Krämer (1918–1987). Diktene ble utgitt i 1952 som det påståtte posthume verket av en ung alsacisk legionær som hadde forsvunnet under Indokinakrigen — en skikkelse som Krämer hadde funnet opp fra bunnen av: uten hjemland mellom to nasjoner, romantisk, tragisk, forsvunnet. Kritikerne var begeistret. Gottfried Benn roste „vidunderlig fine, dempede, melankolske vers". Stefan Andres erklærte: „Vi tyskere hadde ennå ikke hatt vår Rimbaud. Med Forestier har vi ham." Boken nådde åtte opplag.
Det som drev suksessen var nettopp fiksjonen. En tragisk eventyrerens vers, forsvunnet i jungelen, ble lest annerledes enn en vesttysk forlagsredaktørs. I 1955 ble svindelen offentlig — og med den oppfunnede biografiens suksess forsvant også bokas suksess nesten over natten. Det som hadde blitt hyllet, ble plutselig kalt bedrageri. Krämers eget fortid som overbevist nasjonalsosialist, som han hadde dekket over med oppfinnelsen av Forrestier, kom også frem i lyset.
I denne versjonen bærer én linje særlig vekt: „vender du alltid tilbake hjem til Athen, til Wien eller Oslo". Oslo er her ikke et fremmed navn — det er din egen by. Ingen annen språkversjon leser disse ordene med samme nærhet.
Spørsmålet gjenstår: endrer en forfatters biografi hva vi leser i hans vers — eller kan et dikt stå på egne ben, én gang sendt ut i verden? „Min sang for Europa" er en hymne til dette kontinentet. En hymne som ble hyldet og så forkastet, fordi fortellingen rundt den endret seg. Selve teksten har ikke endret seg. Kanskje er det nok å holde seg til den.
Om diktet
Hvorfor denne siden
Jeg opprettet denne siden fordi dette diktet har betydd mye for meg siden jeg var ung. Det klargjorde for meg hvor mye vi europeere har til felles — og hvor mangfoldige vi likevel er. Det bidro til at jeg ble en overbevist europeer.
Jeg har ingen kommersielle interesser med denne siden. Jeg vil med Georges Forrestiers ord gi uttrykk for min kjærlighet til vår kontinent — og håper at det finnes andre mennesker der ute som føler det på samme måte.
Høres dette riktig ut?
Dette er den norske oversettelsen av det tyske originalet. Som med alle oversettelser: intet første utkast er det siste ordet. Hvis du ville formulert en linje vakrere, mer presist eller mer musikalsk — skriv til oss. Godtatte forslag vises ovenfor under „Bidragsytere" med ditt navn.
Foreslå en forbedringVia e-post · hvert svar leses
E-postmalen inneholder felt for ønsket navngivning. Kun de opplysningene du selv oppgir, vil bli benyttet.
Bidragsytere
Stemmer som har forbedret denne siden
Denne siden er kurert. Innkomne merknader leses og, der de forbedrer innrammingen, klangen eller presisjonen i en versjon, tas de inn i den aktuelle språkutgaven — med angivelse av bidragsyterens navn, om ønskelig.