Et dikt om kontinentet

Min sang
for Europa

av Georges Forrestier

Det gamle Europa kan ennå ikke dø, under brandete arr banker kraftfullt dets blod, jager gjennom kanaler, arterier og vener, skyter gjennom lemmene og hjertets egne kar, skyller over grus og aske og ruiner, helt til Nogat, Weichsel og Oder, banker dybt i kystbremmen av Kanalen og Atlanterhavet.
Rom er dets hjerte, Paris et annet, London, Berlin, Haag og Madrid. Det gamle Europa har mange hjerter, har mange kroner som aldri formørkes.
Si Moskva og kjenn: du er alene. Nevn New York og du er i det fremmede. Shanghai, Benares er eventyr, Sydney og Rio: en hilsen fra det fjerne.
Hvor din drøm enn driver deg, vender du alltid tilbake hjem til Athen, til Wien eller Oslo.
Si bare Europa og lytt til ditt hjerte. Mellom ild og is ulmer en aprilluft. Himmelen er nærmere og søtere jorden. Kamrene er trange og fulle av følelse.
Tett inntil hverandre fornemmer du gravene, fornemmer du fedrene ved hvert skritt.
Lytt til ditt hjerte: Europa dør ikke. Det kan ikke dø, så lenge du elsker det.

Om dikteren

Dikteren som diktet sitt eget liv

Georges Forrestier var en dikter — i dobbel forstand. Han skrev vers. Og han diktet sin egen biografi.

Bak navnet skjulte seg den tyske filologen og forlagsredaktøren Karl Emerich Krämer (1918–1987). Diktene ble utgitt i 1952 som det påståtte posthume verket av en ung alsacisk legionær som hadde forsvunnet under Indokinakrigen — en skikkelse som Krämer hadde funnet opp fra bunnen av: uten hjemland mellom to nasjoner, romantisk, tragisk, forsvunnet. Kritikerne var begeistret. Gottfried Benn roste „vidunderlig fine, dempede, melankolske vers". Stefan Andres erklærte: „Vi tyskere hadde ennå ikke hatt vår Rimbaud. Med Forestier har vi ham." Boken nådde åtte opplag.

Det som drev suksessen var nettopp fiksjonen. En tragisk eventyrerens vers, forsvunnet i jungelen, ble lest annerledes enn en vesttysk forlagsredaktørs. I 1955 ble svindelen offentlig — og med den oppfunnede biografiens suksess forsvant også bokas suksess nesten over natten. Det som hadde blitt hyllet, ble plutselig kalt bedrageri. Krämers eget fortid som overbevist nasjonalsosialist, som han hadde dekket over med oppfinnelsen av Forrestier, kom også frem i lyset.

I denne versjonen bærer én linje særlig vekt: „vender du alltid tilbake hjem til Athen, til Wien eller Oslo". Oslo er her ikke et fremmed navn — det er din egen by. Ingen annen språkversjon leser disse ordene med samme nærhet.

Spørsmålet gjenstår: endrer en forfatters biografi hva vi leser i hans vers — eller kan et dikt stå på egne ben, én gang sendt ut i verden? „Min sang for Europa" er en hymne til dette kontinentet. En hymne som ble hyldet og så forkastet, fordi fortellingen rundt den endret seg. Selve teksten har ikke endret seg. Kanskje er det nok å holde seg til den.

Om diktet

Hvorfor denne siden

Jeg opprettet denne siden fordi dette diktet har betydd mye for meg siden jeg var ung. Det klargjorde for meg hvor mye vi europeere har til felles — og hvor mangfoldige vi likevel er. Det bidro til at jeg ble en overbevist europeer.

Jeg har ingen kommersielle interesser med denne siden. Jeg vil med Georges Forrestiers ord gi uttrykk for min kjærlighet til vår kontinent — og håper at det finnes andre mennesker der ute som føler det på samme måte.

Bidragsytere

Stemmer som har forbedret denne siden

Denne siden er kurert. Innkomne merknader leses og, der de forbedrer innrammingen, klangen eller presisjonen i en versjon, tas de inn i den aktuelle språkutgaven — med angivelse av bidragsyterens navn, om ønskelig.